Helt i begynnelsen var medier eid av private. Det var dyrt å drive privat, og signaler på radio var vanskelig å få sendt over store områder. Da staten tok over gikk utviklingen fort og ble forbedret.
TV ble aldri eid av private, men kinoen, som kom før TV, ble ikke overtatt fra kommune før rundt 11 år etter at første film kom.
Nå er medier eid av det offentlige, altså staten
For at staten skal la oss få signaler på TV, må vi betale lisens. Dette blir sett på som veldig negativt av mange, men hva om medier, som TV hadde blitt eid av bare private. Da hadde det blitt større konkurranse mellom kanalene, og program som gir lave seertall hadde mest sannsynlig blitt kuttet ut.
Det er bare bra, sier du?
Kanskje ikke... De programmene som har høyest seertall, er de som appellerer til folket. Hva om du ikke er en av dem som sverger til de samme programmene? Og om TV er eid av private har de kanskje ikke råd til å drive så mange programmer som vi er vandt til, det kan til og med hende at kanaler faller bort pga for dårlig økonomi eller lavere seertall.
Nå som mye TV er eid av staten, så har vi mye å velge mellom. Det er programmer for alle, vi har "Barne- TV" for de helt små og opp til de litt eldre, vi har samisk TV, norsk, danks, svensk, engelsk, amerikanks osv. Og mange forskjellige programmer tilpasset en og en hver, det blir også sendt tidligere kinofilmer (slik som det ble helt i begynnelsen). Alt for en hver smak. Flerkulturell medie rett og slett.
Så hva vil vi? Betale en liten sum for å få se på alt vi vil, eller "privatisere" TV og kanskje risikerer å miste favoritt dramaserien?
Jeg tror jeg slenger meg på førstevalget!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar